30. november

Nå er jeg nettopp kommet hjem etter å ha vært en og en halv time på Brandeburger tor. Hver jul gir Frogn kommune (ved Drøbak) et svært juletre til Berlin. Det stilles opp på Pariser platz og har blitt gjort det siden murens fall. Juletreet var dritstort og pyntet av SOS-kinderdorf (sos-barnebyer). Rundt om på plassen var det bord, folk, pølser og gløgg. Alt var gratis, men man kunne gi penger til organisasjonen. Så nå har Ingrid og jeg spist vår første bratwurst (ja, en synd det har gått så lang tid) for 4 euro idag.



Jeg har også et prosjekt i kunsten om dokumentasjon, så jeg lånte med Shanicas speilreflekskamera for å ta noen bilder. Jeg skal dokumentere julen i Berlin, og fikk noen fine bilder (som det nederst på siden, men du kommer til det snart - hab kein angst). Da ble det jo også en del av Ingrid og meg; sånn er det jo bare. Ellers så var Maria Mena fløyet inn. Hun er forresten bare 22 år; det er helt crazy - hun er like gammel som søsteren min og er sånn superberømt. Rart hvordan noen er så heldige. Hun sang gode, gamle sanger, men også noen av de nye. Hun har en fantastisk stemme - det er mye bedre live, enn på plate.

Ellers klarte han tullingen av en politiker fra Tyskland og takke for treet slik: "Danke schön für den schönen Baum aus Schweden" (Tusen takk for det fine treet fra Sverige). Da ble det bråk. Idiot. Jævla svensker.

På slutten sang Maria Mena en acapella-versjon av "Du grønne glitrende tre" og alle nordmennene sang med. Det var helt fantastisk. Jeg gleder meg til å komme hjem til jul -

Ingrid og jeg har funnet ut at denne julen blir helt spesiel. "Driving home for Christmas" er virkelig noe annet enn å være hjemme og så kommer julen til deg. Det er så julestemning her nede nå! Jeg har fått kalender og vi har pyntet huset (med blinkende lys i alle mulige farger - helt grusomt herlig). I morgen kan man åpne den første luken i kalenderen og greier!

God jul!

30. november

Glade jul, hellige jul

Ingrid og Elise snur fiske-kaaaker i skjuuul

Idag har vi stått i en liten bodd og snudd omtrent 100 fiskekaker. Minst. Vi har jobbet for sjømannskirken, for hvert år arrangerer de julemarked. Sjømannskirken går under den svenske kirken, så vi hadde delt oss i to - svenske-bodene og norske-bodene. Vi hadde brunost, fisksuppe, elger og raggsokker, mens svenskene hadde disse hestene sine. Og pippi. Jævla svensker.

Alle de kule gutta har rumpetakser (Rumptasche?) her i Tyskland, så da vi fikk det for å passe på pengene så ble vi helt psyko. Vi stjal en loffskive hver og greier.

Det ble veldig kaldt, men det var ordentlig koselig og man kom veldig i julestemning. Spesielt da det svenske lusia-koret sang, kjente jeg den første ordentlig julegleden spredde seg ned i istappene av føttene mine.

Uansett så er det alltid godt å se brunost.

28. november

Idag har Ingrid og jeg våri på fotballkamp!

Vi var på Olympia stadion - et enormt sted med plass til 75 000 mennesker; til sammenligning sa Petter Ullevålstadion har 25 000. Det var super stemning og vi satt sammen med supporterne - litt dyrere billetter, veldig mye bedre stemning.

Vi så Hertah BFC (Berlin Fussball Club) som spilte mot Köln. Det var en veldig spennende kamp. Herta skårte (scorte, jeg vet, jeg vet) ett mål i 26. minutt, og så kom Köln i 44. minutt (altså like før 1. omgang var over) og satte ballen i kassa. Da ble det krise! Heldigvis satte Hertah inn et mål mot slutten, og vant.

Det var ordentlig gøy, og Ingrid og jeg skal bli medlem i klanen når vi kommer hjem. Fotball er gøy! Spesielt når du har to gæringer bak deg, som vi velger å kalle Friedrich og Helmoth, som lever for fotball. De var kjemperare, men det gjorde kampen litt når de kastet seg rundt halsen på alle i nærheten når Hertah skårte. Og så klart var de übertyske med øl og skjerf. Jaja, mensan.

Da kampen var over sa vi "bis nächste Spiel!" - as if.

Så klart var det politi over alt også. Vel, untatt på den S-bahnen vi tok hjem. Der var det noen pøbler som slo i taket av all deres kraft og brølte Hertah-sanger. Peinlich.. De tok helt av og selvom flere sa de fikk se til å holde opp, så fortsatte de som bare det.

Hele lampen ble ødelagt og revet ned!

Ungdommen nå til dags, altså.

26. november - dramadagen

26. november
møttes jeg Agnes. Vi skulle ut og være sunne - vi skulle ut og svømme. Vi fant en fin svømmehall på nettet, for er det noe disse tyskerne kan, så er det å ha oversiktlige sider. Vi dro da til Hauptbahnhof og rotet oss bort med det hjemmelagde kartet mitt. Heldigvis kom vi frem til en svømmehall med 50 meter basseng, stupetårn og vann-erobic etter et par runder med spørsmål og snuing av kartet (ingen av oss klarer å lese kart med mindre det ligger slik som vi ser verden). Vi svømte en timestid ("Sonntagschwimmen" som svømmelæreren min ville kalt det) og sto så opp. Etter vi hadde dusjet, fant vi ikke lenger nøkkelen til Agnes. Krisen hadde begynt.
Jeg løp ut til skapene for å sjekke om noen hadde brutt seg inn, mens Agnes stormet ut til badevakten for å få hjelp. Skapet var ikke brutt opp, så vi fant ut at det måtte ha skjedd en forveksling. Det lå nemlig igjen en nøkkel i dusjen som ikke var vår.
Agnes sa ifra til badevaktinnen (ja, for vi må jo påpeke hvilket kjønn det er), som igjen sa ifra til en annen badevakt. Slike kriser var de tydeligvis vandt til, for han kom ut med en liten ropert (hvorfor ikke badevaktinnen kunne bruke ropert, fant vi ut av var på grunn av at det måtte være et badevakt-rangstige - og bare de på toppen får bruke den).
"ACHTUNG! ACHTUNG!"
Du føler det ikke veldig høy i hatten når du står i bare håndkle og hele verden stopper opp.
Heldigvis meldte en dame seg og krisen ble avverget. Vi fikk nøkkelen vår, i god tro om at dramaet var over.


Men den gang ei.

Da vi kom ut av svømmehallen møtte vi en politibetjent. "Har dere sett en dame med gullveske?". Det hadde vi jo ikke, så da løp han videre. Jo nærmere Hauptbahnhof vi kom, jo flere politibetjenter dukket opp. Vi skjønte ikke hvorfor denne damen med gullveske var så vitkig, hel til vi så et stor fengsel. Midt i Berlin. Vi fant ut at damen med gullvesken måtte ha rømt, og ble så klart svært fortvilit (samtidig som vi scannet alle som gikk fordi etter en slik veske).

Heldigvis kom vi oss trygt til Haus der Künstler, for der skulle vi møte Ingrid og se "A christmas carrol". Som forøvrig var helt fantastisk og virkelig fikk frem julestemningen.

Drama var over - enn så lenge.

Was ist los?

Mars 2008 kom det en brosjyre til Oslo katedralskole om at Nordstrand videregående skole skulle arrangere et utveklsingsår i Berlin. Opplegget var å bli som en tysk ungdom; bo i tysk familie og gå på tyskskole. Fristen for å søke gikk ut 1. mars og jeg var veldig usikker på om jeg faktisk ville være med, men 4. mars sendte jeg en mail og spurte om det var for sent og fult. Det viste seg at opplegget tydeligvis var blitt for Kattaelever, siden ingen fra Nordstrand turte å være med. Det endte altså med at tre elever fra Katta dro hit.

De jeg reiser med heter Petter og Ingrid. Vi gikk i samme klasse på Katta, som sagt, men det er ingen forutsetning for at man kjenner hverandre. Det har vi virkelig lært nå. Vi fungerer veldig bra sammen, så det får vi være takknemmelige for. Ingrid og jeg bor i Fridenau, mens Petter bor litt lenger vekk i Charlottenburg.

Vi går på Paul-Natorp-Oberschule. Vi har to Leistungskurse (hovedfag). Vi alle engelsk som Leistungskurs (5 timer i uken), Ingrid har Politischenwissenschaft (Politikk), Petter Gesichte (historie) og jeg har Chemie (kjemi). Ved siden av har vi matte og gym på skolen. Petter og jeg svømmer en gang i uken, mens Ingrid danser. Norsk historie og tysk (dette må vi ha for å få godkjent året) har vi på onsdager og torsdager med en lærer, Heike, fra en annen skole. Hver onsdag kommer hun til oss og hver torsdag drar vi til Pankow-området til skolen hennes. Norsk har vi også som fag, men det fungerer på en veldig spesiel måte. Vi har msn-undervising hver mandag. Da rusler vi hjem fra skolen rundt tolv og slår på pcen. Vi har også oppgaver som vi må levere inn hver uke og tror jeg vi lærer mer av det enn vanlig undervisning. Jeg har aldri skrevet så mange norsktekster før, i alle fall.

Jeg bor, som tidligere nevnt, i en normal tysk familie. Jeg har en vertssøster som heter Shanica og er 16. Moren min heter Susan og faren Axel. De bor 25 minutter fra skolen (eller 15 min med sykkel (for de måler nemlig helst avstanden i sykkelminutter!)) og er veldig, veldig greie. De har pusset opp et rom som bare er mitt, oghar forberedt seg veldig på at jeg skal komme. De har virkelig blitt en ny familie for meg, og det er rart å tenke på. Jeg har tross alt bare vært her tre måneder. Allikevel er de veldig forskjellige fra moren og faren min hjemme, men det er morsomt å se hvordan familier kan være. Det tror jeg vi alle har kjent på her nede. Man lærer lett å sette større pris på alt: Katta, familie, venner. Uttrykket "men vet ikke hva man har før man har mistet det" beskriver mye av det vi føler her nede. Heldigvis kommer vi tilbake til alt og alle; så det er bare en midlertidig misting. Heldigvis.

Jeg har spurt meg selv hva jeg vil med denne bloggen. Vil jeg vise alle hjemme hvordan jeg har det? Er det for neste års tysk-gruppe? Er det for meg selv?Og, det er en blanding, har jeg kommer frem til. Jeg fikk en melding av Ane, som har bodd et år i USA, og hun skrev: "Et skoleår går forøvrig kjempefort, snart er du hjemom en tur, så er det jul, plutselig er du halvveis, og mot slutten går alt råfort - og så er du hjemme. Og så har ikke noen eller noe her hjemme forandret seg i det hele tatt. Du er proppfull av inntrykk som du ikke får delt med noen fordi de har nok med sine norske liv, det vil være litt kjipt, men så kommer du inn i det igjen, og det går bra." Denne bloggen skal altså være mitt utløp for inntrykkene jeg kommer til å bli proppfull av.

Jeg må også nevne kjære Agnes. Hun gikk sammen med meg på Katta i fjor, men gikk altså ut av tredje klasse nå. Hun bor også i Berlin og går på Humbolthain Universitet. Der tar hun teologi og filosofi. Hun er også en viktig del av livet mitt her nede (ja, for man tviholder plutselig på alt som er norsk), så da var en introduskjon på sin plass.