St. Nikolaus

Hvem var St. Nikolas?
Nikolas kom fra Italia, og forbinnes med gavmildhet. Han var en kul type som gikk rundt og ga snille barn ting - uten at de visste hvem det var. Han la penger i skoene og var god mot de fattige. 6. desember i Tyskland feires altså som St. Nikolaus dag - da pusser man skoene 5. desmeber og setter dem foran døren sin i håp om at Nikolaus har deg på "snille barn"-listen sin.
Der sto navnet mitt i år (for aller første gang) og jeg fikk julekule- og "Weinachtsmann(julenisse)"-sjokolade. Mmm.
I tillegg fikk jeg 10 euro og et søtt armbånd som er i sølv med oransje kuler på, i den vanlige julekalenderen min (mamma får med andre ord til å leve opp til neste år). Jeg er skikkelig heldig! Pyntet planten min (som holder på å dø - - gi meg en kaktus) med sjokoladekulene. Julepalmer skal ikke ses ned på!

Ingrid og jeg var på julegaveshopping - hun begynte og jeg avsluttet. Nå er jeg ferdig med alle! Det er så deilig og litt trist. Har vært kjempegøy å bomle rundt og finne småting her og der. Oppdaget så mange kule butikker, så det har vært god buisniss.

Jeg merker jeg prøver å gjøre dette innlegget litt kort; de andre har vært litt lange, og man skulle jo tro dere hadde noe bedre å gjøre enn å sitte og lese om livet mitt time etter time (som å sjekke Facebook-kontoen?). Weiter geht's: Kvelden gikk med til å gå på Teater des Westens, eller "Teater des Wildes Westens" som det ble kalt for anledningen, og se førpremieren av "Der Schue des Manitu". Lett og kjempemorsom musical basert på en veldig kjent tysk film. Det var litt vanskelig å forstå, for hovedskuespillerne var fra Saksen og Bayern - og da er det ikke akkurat høy-tysk (hoch-deutsch) det går på. Hadde Wikipediaet stykket litt før, så visste heldigvis hva det handlet om. Naboen sin eks-mann jobber på teateret, så vi fikk gratisbiletter og lov å komme på "after party-et". Morsomt at Tyskland som ikke kan noe engelsk, bruker så mange uttrykk fra det språket. Uansett så var det veldig gøy - gratis mat og drikke, dans og musikk og skuespillerne kom. Vi fikk til og med et eget bånd for å vise hvor viktige vi var.

Det var dagen; nå skal jeg legge meg. Det er dødskaldt her (men ikke noe snø. Sukk!).