Back in black

De sier alle veier fører til Rom, men her ligger jeg (forhåpentligvis) trygt plassert i en hems i selveste Berlin. Nå skal jeg være her en måned, før det bærer heimatt igjen. Det er ikke lenge vi er her av gangen. De jeg har snakket med som har vært på utveksling, sier dette halvåret går mye fortere enn det forrige - - og jeg kan ikke huske noe særlig av det, så det betyr vel at sommeren er rett rundt hjørnet.
Reisen ned hit var en rar opplevelse. Noen dager før jeg skulle dra, hadde jeg litt vondt i magen. Jeg hadde ikke så innmari lyst til å forlate venner og familie igjen, etter en fantastisk jul og et godt feiret nyttår. Vi hadde invitert mormor og søsteren min Tine på lunsj i dag, og det var litt vemodig at jeg tuslet ut døren med kofferten på slep. Jeg rakk heldigvis ikke å tenke så veldig mye på magevonden, da det viste seg at verden var blitt gal og at en folkemengde på omtrent Oslos befolkning, hadde bestemt seg for å flykte moderlandet. Vi ble stående i en heidundrende lang kø, og selv om vi hadde hentet ut billettene våre på en av disse fansy automatene, tok det lang tid å få levert bagasjen i bag-drop. Det virket som det rett og slett ikke var nok rullebånd til alle koffertene, for de hopet seg opp i stabler foran check in-diskene. Da vi etter langt om lenge, og lengre enn langt hadde kommet frem med bagasjen vår, fikk vi ikke se at den ble rullet inn. Neida, vi bare satte den foran skranken og måtte – som så mange andre – håpe på det beste. Vi forsvant så inn sikkerhetskontrollen, og der ventet jo en gledelig overraskelse på oss - - det var nesten ingen der. Alle stod i kø utenfor og ventet. Det var jo veldig deilig, da. Flyet vårt skulle dra ti over syv, men halv syv sier de at det blir utsatt til åtte. Det var så nedtur! Forsinkelse eter forsinkelse ble ropt opp; hverken København, London eller Breifjord fikk ta imot flyene de ventet. De manglet ”kræv” (eller crew som det egentlig heter) og flyene var forsinket fra fjernt og nært. Nåja. Vi kom oss nå av gårde rundt halv ni. Jeg sov nesten en time på flyet og våknet opp med skikkelig nakkekink. Greit nok det. Da vi landet fikk Agnes sin bagasje ganske raskt, så kom min og så ble vi stående og vente på Ingrid sin- - uten hell. Som det synges i ”Streets of London”: Carrying her home in two carrier bags. For Ingrid, stakkars, hadde jo hele livet sitt i den vesken. Der var alle klærne; alle bøkene; alt ditt og alt datt. Stakkars jente. Vi ble jo stående på den flyplassen til lenge etter alle de andre, ganske så fortvilet. Men hva kan man egentlig si som hjelper til en person som plutselig mister alle de fine klærne og nye julegavene sine? Heldigvis får hun den nok på tirsdag eller onsdag; men det er jo forferdelig mye stress hun må gjennom. Jeg synes skikkelig synd på henne. Det er en utrolig kjipt begynnelse på andre halvår av turen vår.
Selv er jeg veldig spent. Følelsen jeg har akkurat nå er at det er godt å være hjemme igjen. Jeg er spent på skolen. Jeg hverken gleder eller gruer meg, hvilket er første gang noen sinne. Jeg pleier alltid å glede meg til skolen begynner igjen etter feriene. Men det viktigste er at jeg ikke gruer meg.Jeg har, så klart, masse mål med dette halvåret:Jeg skal ta SAT og få bra score.Jeg skal bli flink i kjemi og matte.Jeg skal lese alle bøkene jeg har tatt med ned.Jeg skal finne stipend som kan støtte Cambridge sommerskolen min.Jeg skal komme meg opp på 1-ern i engelsk.Jeg merker at jeg bare må ønske meg selv lykke til, og så benytter jeg anledningen til å ønske deg et riktig godt nytt år.